KK intervjuet

Foto: Salt and wax studios

Foto: Salt and wax studios

For noen uker siden gjorde jeg det, igjen! Jeg stilte opp til intervju. Denne gangen for KK, tidligere Kvinner og klær. I mitt tilfelle “kvinne uten så mye klær”. I bare (gjennomsiktig) undertøy, og med tittelen “Da Gunhild fikk eggstokkreft fryktet hun at hun aldri kunne ha sex igjen”, kan hele Norge nå lese om min tragedie.

Kan jeg aldri ha sex igjen?

Ja, hva kan jeg si? Da jeg som 24- åring lå på sykehuset og ventet på min store operasjon, var det alt annet enn sex og seksualitet jeg tenkte på. Jeg hadde titusen bekymringer, sorger og frykter, og ikke én var om jeg noen gang kunne ha sex igjen. Jeg så rett og slett ikke sammenhengen!

Det jeg lå å tenkte på, for å nevne noe var; vil jeg overleve dette? Kan jeg bli lam av epiduralen? Vil det gjøre veldig vondt? Hvor lang tid må jeg vente før jeg kan surfe igjen? Vil jeg bli ufør nå? Vil arret mitt bli veldig synlig?

Jeg skulle derimot, kvelden før den store operasjonen, få enda noen bekymringer.

Ved innskrivingen på sykehuset, hadde jeg hele dagen fått besøk av diverse leger, sykepleiere, anestesileger og fysioterapeuter, alle med hver sin dårlige nyhet. Jeg var rett og slett sliten, trist og lei, og ønsker meg langt bort!

Da jeg denne kvelden lå i sengen min, og forberedte meg på å etterhvert sove, kom plutselig en sykepleier inn til meg. Vedkommende hadde med seg en brosjyre; den berømte “kreft og seksualitet” brosjyren, som Kreftforeningen har utarbeidet. En utrolig bra brosjyre, med mye nyttig informasjon.

Jeg fikk denne brosjyren i hånda, og en kommentar jeg neppe kommer til å glemme: ”nå som du må fjerne livmor og eggstokker vil dette forandre seksualiteten og sexlivet ditt til det verre. Men nå har du fått så mange dårlige nyheter at dette kan vi snakke om siden.” Vedkommende var tydelig ukomfortabel, og gikk ut av rommet før jeg i det hele tatt fikk summet meg til å stille spørsmål. Hva i alle dager har denne operasjonen med sexlivet mitt å gjøre, kan jeg aldri ha sex mer, tenkte jeg og vurderte å droppe hele operasjonen.

Ikke en eneste gang hadde jeg koblet eller sett sammenhengen mellom fjerning av disse organene, og et dårligere sexliv. På få sekunder, fikk jeg dermed enda titusener nye tanker og bekymringer. Og om livet ikke var ganske kjipt fra før, ble det i hvert fall ikke bedre nå.

Et helt halvår

Jeg fikk et inntrykk av at dette ikke var noe man kunne snakke om, noe det heller aldri ble. Jeg var singel på denne tiden, og begynte å tenke; hvem ville vel ha en dame som ikke kan ligges med? Noe som jeg fikk et inntrykk av at sykepleieren mente. Ganske kjapt begynte jeg å se for meg et liv som enslig og ensom. Og jeg følte meg bunnløs, maktesløs og ensom.

Som den sjenerte 24 åringen jeg var, turte jeg heller ikke å ta opp temaet i møte med helsepersonellet selv. Jeg hadde jo fått inntrykk av at dette var et “ikke-tema”. Siden ingen andre heller gjorde det, fikk jeg et inntrykk av at dette ikke var viktig. Hele tiden gikk jeg derimot å grublet.

Ingen kom og snakket med meg om min seksualitet. Og jeg endte opp med og gå rundt i 6 måneder med bekymringer, og vonde tanker om egen kropp. Jeg følte meg ødelagt, og jeg skammet meg intenst. Jeg hatet kroppen min, sykdommen min og det den gjorde mot kroppen min. Og jeg fryktet ikke bare døden, men et liv med få gleder. Mest av alt ønsket jeg bare å slippe å leve.

Det gikk altså et helt halvår, før jeg endelig fikk svar på mange av mine spørsmål og bekymringer.

Jeg møtte ved en tilfeldighet en nyutdannet sexolog ved en innleggelse på sykehuset. Jeg hadde i nattens mørke kjørt til akutten selv, med en magesmerte som kunne måles med en fødsels. Ikke det lureste jeg har gjort. Det hele skulle vise seg å være noe så “lite” som cøliaki.

Etter x antall undersøkelser kom hun inn til meg, sykepleieren min for dagen. Jeg satt i sengen min denne morgenen, med en slags sonde i nesa for å lette på trykket i magen, og følte meg helt jævlig. Hun spurte meg rett ut; “hvordan står det til med seksuallivet ditt?”

Endelig (!) noen som spurte meg, og ville snakke med meg om min seksualitet. Endelig noen som kunne tipse og veilede meg om min «nye» kropp. Endelig noen som brydde seg!

 

Kan jeg virkelig ikke ha sex igjen?

Oh yeah! Så klart kan jeg det! Jeg som alle andre kan sex, anytime. Du trenger verken eggstokker eller livmor for å kunne ha sex. Alle kan ha sex, og alle kan ha et seksualliv de kan ha glede av!

Poenget er, at det visste ikke jeg da. Jeg var svært ung da jeg fikk kreft første gang, og hadde ikke allverdens erfaring. Sex-begrepet mitt var derfor ganske snevert. Inntrykket jeg fikk var også noe helt annet.

Mye sorg, frykt og smerte kunne ha vært unngått, dersom noen bare hadde snakket med meg om det! For det er nemlig så enkelt som å “snakke om det!”