Mamma

Foto: Privat

Foto: Privat

I dag er det akkurat 5 år siden mamma døde. I denne anledning ønsker jeg å skrive litt om sykehistorien hennes.

Jeg fant nemlig en notatbok her om dagen. I den har mamma skrevet alle datoer for legetimene, og forklaringer på hva som var gjort i forbindelse med disse. Det gjorde sterkt inntrykk å lese gjennom notatboken, men jeg er glad for at jeg fant den.

BEGYNNELSEN

Det hele begynte i april 1999, da det ble funnet noe mistenkelig i venstre bryst. Mamma var bare 39 år da hun en måned senere fikk kreft-beskjeden for første gang. Hjemme hadde hun 3 små barn som hun nå fryktet at hun ville dø fra.

Jeg husker at vi feiret 40 årsdagen hennes dagen etter operasjonen, og mamma kom hjem på dags-permisjon fra sykehuset. Vi hadde i denne anledning blåst opp 40 ballonger, laget mat og bakt kake. Mamma var så imponert over oss, og vi hadde en fin feiring.

Det gjorde så godt å se henne denne dagen, da jeg synes det var skummelt at hun måtte være på sykehuset. Bare noen dager før operasjonen hadde hun kommet inn på rommet mitt, hvor jeg satt å gjorde leksene, og fortalt at hun var syk og måtte operere på sykehuset. Jeg var 10 år denne gangen og forsto ikke alvoret i situasjonen. Hun trygget meg derimot med at etter operasjonen ville alt bli bra, hun ville bli frisk og vi kunne fortsette der vi slapp. Jeg slo meg til ro med dette, og livet gikk sin vante gang.

I årene som gikk har mamma skrevet opp alle datoer for kreft-kontrollene. De var jevnlige og relativt fine. Mamma, som den hønemoren hun var, ønsket at vi skulle ha en trygg og god oppvekst skjermet fra det vonde. Noe hun også lykkes med. Jeg kan ikke huske at det var mye snakk om kreft og sykdom etter operasjonen. Men jeg husker at mamma sa vi måtte være litt forsiktig med henne, fordi hun var litt svakere i den venstre armen på grunn av arret. Vi kunne derfor ikke kile henne under armene, for eksempel.

Foto: Privat

Foto: Privat

METASTASER

Men så begynte det; smertene i ryggen! Lenge skrev hun om smertene hun følte, som var så vanskelige å plassere. Hun forsto ikke selv om de lå i brystet eller i ryggen. Og i over ett år noterte mamma diverse blodprøver som ble tatt og smertestillende hun fikk. Helt til hun selv måtte krype til korset og be om en scintigrafi av ryggen som til vår skrekk viste; skjelett-metastaser!

Operasjon, stråling og cellegift ble gitt, og behandlingene satte sine spor i mammas lille kropp. Denne gangen var vi eldre og fikk se det hun så gjerne ville skjule for oss. Sorg, frykt, sinne og sammenbrudd ble hverdagskost en periode. Det å ta omsorgsrollen for sin egen mor, er noe ingen barn skal oppleve!

TO TILFELLER

Og verre skulle det bli; samtidig som jeg ble syk, ble mamma verre! Sensommeren i 2012, skriver hun i notatboken sin; “Nytt tilbakefall av kreft. Kreft i hjernen”. Fra ryggen er det kort vei opp til hjernen, hvor det nå var spredning til, og hun ble sakte men sikkert borte fra oss, og notatboka videre er tom. Ingen medisiner fungerte lenger og det ble med å holde henne i live så lenge vi kunne.

Jeg var rasende! Hvordan kunne hun forlate meg nå når jeg trengte henne som mest? Det var min tur til å være syk nå, og jeg trengte mammaen min! Etterhvert ønsket jeg henne til og med død, slik at jeg kunne slippe å se dette menneske som ikke lenger var mammaen min. To alvorlig syke pasienter i en liten familie, var for mye. Og jeg fjernet meg fra dem, jeg kunne passe på meg selv! Mamma fikk derimot den hjelpen hun trengte den siste tiden, av resterende familiemedlemmer og det offentlige.

Det gikk et år fra spredningen siste gang, til mamma fikk fred. Hun sovnet stille inn rett over nyåret i 2014. I dag er det 5 år siden hun sovnet for siste gang, men det føles som om det var i går.

Foto: Privat

Foto: Privat

I dag sitter jeg å gråter når jeg leser i notatboken hennes. Jeg leser mellom linjene all sorg og frykt som hun må ha følt, mens hun måtte gjennomgå dette helvete for å overleve. Jeg sitter her å gråter, fordi jeg forstår henne så godt. Det måtte gå så langt som at jeg måtte gjennomgå det samme helvete som henne, før jeg i det hele tatt forsto den ensomheten og redselen kreften gav henne.

Mamma var syk i mer enn 15 år, før hun fikk fred. Og selv om savnet og smertene over tapet er stort, så unner jeg henne hvilen. Og jeg vet at det sinnet jeg følte når hun ble syk for siste gang, bare var sorg over det jeg visste ville skje.