Det var en gang..

Foto: Privat

Foto: Privat

.. en 24 år gammel jente, som ble diagnostisert med underlivskreft; eggstokkreft.

Året var 2012 og julestria stod på som verst. Beskjeden kom som et lyn fra klar himmel, da jeg verken hadde økt bukomfang eller noen form for smerte. I etterpåklokskap ser jeg at jeg hadde flere tegn og symptomer, som for eksempel endrede dovaner og vekttap. 10 kg på få måneder, kan være et tydelig tegn på at noe er som det ikke skal være. Særlig når jeg hadde så god appetitt!

Kreften ble oppdaget ved et tilfelle. Jeg hadde fått det for meg at en underlivssjekk var det jeg skulle ha. Jeg ante fred og ingen fare, samtidig hadde jeg en magefølelse av at noe kunne være galt. Når fastlegen nektet å gi meg underlivssjekken, dro jeg til en privat gynekolog som tok meg svært seriøst. Hun sjekket meg nøye og fant til vår begges sjokk; to store svulster på begge eggstokkene.

Deretter gikk alt veldig fort; en operasjon, enda en operasjon og cellegift. Jeg fikk buken sprettet, fjernet eggstokker, livmor, jeg mistet håret og klarte ikke å åpne meg om situasjonen min til noen. Det vil si, kun familien og de nærmeste venninnene mine visste om det, og jeg fikk dem til å sverge taushet og å behandle meg som om ingenting hadde skjedd. Jeg ville ikke være annerledes enn alle andre. Jeg skammet meg over sykdommen min og det den gjorde mot meg!

Dersom jeg ble spurt om livet og sykdommen, lo og tulla jeg det ofte bort. Jeg hadde også en tendens til å ta på meg en tøff fasade, hvor jeg kunne virke veldig “brulten” i måten jeg framsto på. På denne måten slapp jeg å ta stilling til det dumme som var skjedd meg og å vise hvor sårbar jeg faktisk var. Det var så reelt og uutholdelig dersom det ble pratet skikkelig om, så jeg dyttet det vonde ned i en kiste og lukket lokket.

Livet BC (before cancer) ble lagt bak meg, og livet under behandling ble som å leve i en boble. Jeg nøt å leve i denne boble-tilværelsen, her var alt så fint og godt. Men det skulle ikke vare; jeg husker ennå veldig godt hvordan bobla sprakk litt og litt. Da behandlingen og de trygge og jevne besøkene ved sykehuset etterhvert ble avsluttet, stod realiteten like utenfor og ventet så ubarmhjertig.

Fortsettelse følger-