Boble-tilværelsen

Foto: Lånt

Foto: Lånt

Det er et underlig fenomen dette med “boble-tilværelse”. Det jeg erfarte, var at uttrykket faktisk levde opp til opplevelsen. Det føltes som om det var en slags boble rundt meg. En slags gjennomsiktig og isolert liten verden som holdt meg trygg der inne, mens verden utenfor bare raste avgårde.

Når jeg tenker tilbake, finner jeg det litt vanskelig å sette meg inn i tankegangen jeg den gang hadde, jeg har glemt mye. Men jeg har konkludert med at bobla nok var en slags beskyttelsesmekanisme som jeg dannet meg. Etter å ha kjent på livets harde sider x antall ganger allerede, var det godt å finne beskyttelse der inne. Men ingen slapp inn og jeg slapp heller ikke ut; ennå.

I mitt tilfelle oppsto bobla det øyeblikket beskjeden kom. Den grusomme juledagen, hvor hele livet mitt ble snudd opp ned. For å beskytte meg selv, tok jeg på meg en tøff fasade. Jeg holdt kortene tett og slapp ingen innpå meg. På tross av at jeg hadde det ganske fint under behandling, takket være bobla mi, var det likevel dager hvor alt var det stikk motsatte. Jeg holdt som sagt alle på avstand, så ingen fikk vite når jeg var dårlig, usikker og redd. Jeg lå alltid alene med utmattelsen etter behandlingene, frykten for sykdom og død, og sorgen over alt som skjedde.

Jeg har veldig mange venner, hvorpå alle ytret ønsker om å få være der for meg, hjelpe meg og trøste. Men alle ord prellet av. Det er rart at man ikke ønsker seg selv det beste, når man opplever det verste. Jeg tenker jo nå at det beste absolutt ville vært å inkludere de man er mest glad i, for egen og andres del. Det var jo en veldig ensom situasjon jeg var i. I stedet kjørte jeg mitt eget løp, alene.

Fortsettelse følger-