KK intervjuet

Foto: Salt and wax studios

Foto: Salt and wax studios

For noen uker siden gjorde jeg det, igjen! Jeg stilte opp til intervju. Denne gangen for KK, tidligere Kvinner og klær. I mitt tilfelle “kvinne uten så mye klær”. I bare (gjennomsiktig) undertøy, og med tittelen “Da Gunhild fikk eggstokkreft fryktet hun at hun aldri kunne ha sex igjen”, kan hele Norge nå lese om min tragedie.

Kan jeg aldri ha sex igjen?

Ja, hva kan jeg si? Da jeg som 24- åring lå på sykehuset og ventet på min store operasjon, var det alt annet enn sex og seksualitet jeg tenkte på. Jeg hadde titusen bekymringer, sorger og frykter, og ikke én var om jeg noen gang kunne ha sex igjen. Jeg så rett og slett ikke sammenhengen!

Det jeg lå å tenkte på, for å nevne noe var; vil jeg overleve dette? Kan jeg bli lam av epiduralen? Vil det gjøre veldig vondt? Hvor lang tid må jeg vente før jeg kan surfe igjen? Vil jeg bli ufør nå? Vil arret mitt bli veldig synlig?

Jeg skulle derimot, kvelden før den store operasjonen, få enda noen bekymringer.

Ved innskrivingen på sykehuset, hadde jeg hele dagen fått besøk av diverse leger, sykepleiere, anestesileger og fysioterapeuter, alle med hver sin dårlige nyhet. Jeg var rett og slett sliten, trist og lei, og ønsker meg langt bort!

Da jeg denne kvelden lå i sengen min, og forberedte meg på å etterhvert sove, kom plutselig en sykepleier inn til meg. Vedkommende hadde med seg en brosjyre; den berømte “kreft og seksualitet” brosjyren, som Kreftforeningen har utarbeidet. En utrolig bra brosjyre, med mye nyttig informasjon.

Jeg fikk denne brosjyren i hånda, og en kommentar jeg neppe kommer til å glemme: ”nå som du må fjerne livmor og eggstokker vil dette forandre seksualiteten og sexlivet ditt til det verre. Men nå har du fått så mange dårlige nyheter at dette kan vi snakke om siden.” Vedkommende var tydelig ukomfortabel, og gikk ut av rommet før jeg i det hele tatt fikk summet meg til å stille spørsmål. Hva i alle dager har denne operasjonen med sexlivet mitt å gjøre, kan jeg aldri ha sex mer, tenkte jeg og vurderte å droppe hele operasjonen.

Ikke en eneste gang hadde jeg koblet eller sett sammenhengen mellom fjerning av disse organene, og et dårligere sexliv. På få sekunder, fikk jeg dermed enda titusener nye tanker og bekymringer. Og om livet ikke var ganske kjipt fra før, ble det i hvert fall ikke bedre nå.

Et helt halvår

Jeg fikk et inntrykk av at dette ikke var noe man kunne snakke om, noe det heller aldri ble. Jeg var singel på denne tiden, og begynte å tenke; hvem ville vel ha en dame som ikke kan ligges med? Noe som jeg fikk et inntrykk av at sykepleieren mente. Ganske kjapt begynte jeg å se for meg et liv som enslig og ensom. Og jeg følte meg bunnløs, maktesløs og ensom.

Som den sjenerte 24 åringen jeg var, turte jeg heller ikke å ta opp temaet i møte med helsepersonellet selv. Jeg hadde jo fått inntrykk av at dette var et “ikke-tema”. Siden ingen andre heller gjorde det, fikk jeg et inntrykk av at dette ikke var viktig. Hele tiden gikk jeg derimot å grublet.

Ingen kom og snakket med meg om min seksualitet. Og jeg endte opp med og gå rundt i 6 måneder med bekymringer, og vonde tanker om egen kropp. Jeg følte meg ødelagt, og jeg skammet meg intenst. Jeg hatet kroppen min, sykdommen min og det den gjorde mot kroppen min. Og jeg fryktet ikke bare døden, men et liv med få gleder. Mest av alt ønsket jeg bare å slippe å leve.

Det gikk altså et helt halvår, før jeg endelig fikk svar på mange av mine spørsmål og bekymringer.

Jeg møtte ved en tilfeldighet en nyutdannet sexolog ved en innleggelse på sykehuset. Jeg hadde i nattens mørke kjørt til akutten selv, med en magesmerte som kunne måles med en fødsels. Ikke det lureste jeg har gjort. Det hele skulle vise seg å være noe så “lite” som cøliaki.

Etter x antall undersøkelser kom hun inn til meg, sykepleieren min for dagen. Jeg satt i sengen min denne morgenen, med en slags sonde i nesa for å lette på trykket i magen, og følte meg helt jævlig. Hun spurte meg rett ut; “hvordan står det til med seksuallivet ditt?”

Endelig (!) noen som spurte meg, og ville snakke med meg om min seksualitet. Endelig noen som kunne tipse og veilede meg om min «nye» kropp. Endelig noen som brydde seg!

 

Kan jeg virkelig ikke ha sex igjen?

Oh yeah! Så klart kan jeg det! Jeg som alle andre kan sex, anytime. Du trenger verken eggstokker eller livmor for å kunne ha sex. Alle kan ha sex, og alle kan ha et seksualliv de kan ha glede av!

Poenget er, at det visste ikke jeg da. Jeg var svært ung da jeg fikk kreft første gang, og hadde ikke allverdens erfaring. Sex-begrepet mitt var derfor ganske snevert. Inntrykket jeg fikk var også noe helt annet.

Mye sorg, frykt og smerte kunne ha vært unngått, dersom noen bare hadde snakket med meg om det! For det er nemlig så enkelt som å “snakke om det!”

En minidokumentar

“For tenk, jeg har laget en liten film. En minidokumentar om en beundringsverdig dame, i de vakreste omgivelsene jeg vet om. Dette er min eksamensfilm og jeg har gledet meg til å vise dere den. Jeg har lært så utrolig mye på bare noen måneder, og mye av det er pakket inn i disse 7:45 minuttene. Den er ikke perfekt, men den er så fin og jeg er innmari stolt.” Skriver min gode venninne Luisa på sin blogg.

For en ære det var å bli spurt om å få være med på dette prosjektet. Og for en bra laget minidokumentar. Jeg er stolt av deg Luisa!

Nå begynner moroa!

Foto: Privat

Foto: Privat

Før jeg opprettet denne bloggen, hadde jeg på ingen måte tenkt å dele noe som helst av mitt liv med noen. Til og med de nærmeste vennene mine visste lite om mine tanker og følelser rundt sykdommen. Mange av dem visste ikke engang at jeg hadde vært syk. Jeg holdt mine kort veldig tett og skammet meg veldig!

Før lansering av gunzilla.no hadde jeg mange negative tanker rundt det å åpne opp om tematikken og gi så mye av meg selv. Jeg er en ganske privat person og har undertrykt mye opp gjennom årene. Jeg satt å tenkte at dersom jeg skal skrive om noe så nitrist som egen kreftsykdom og noe så tabubelagt som seksualiteten, så er det for å gjøre en forskjell for mennesker i samme situasjon.

Fremdeles sitter jeg til tider og noier litt over “valg” av tema, og føler at jeg utgir meg selv vel mye. Jeg har flere ganger vurdert å legge ned hele greia, slutte før jeg skikkelig har begynt. Jeg føler ofte at jeg ikke strekker til, at jeg ikke når de målene jeg har satt meg, og jeg føler meg rett som det er lite dyktig.

Men, plutselig skjer en liten vending som snur hele det negative tankesettet. Og jeg kan igjen gi fingern til det såkalte flink pike- syndromet. Jeg gjør en forskjell, jeg vet det fordi folk forteller det til meg. Jeg får rett som det er en personlig mail, med nydelige ord, om hvor godt det har vært for dem at jeg står frem som en seksuell kreftpasient. Fordi de også har opplevd å ikke bli møtt som et seksuelt vesen i møtet med helsenorge.

Det har også hjulpet meg å forstå min verd på området, da jeg fikk en personlig mail fra selveste helseministeren, som takket for at jeg sto frem i Stavanger Aftenblad. Det at Universitetet i Stavanger har booket meg, både før og fremtidig, for å holde foredrag for sykepleierstudentene sine, og at Kreftforeningen og Gynkreftforeningen ønsker fremtidig samarbeid, hjelper også på.

Jeg har til nå skrevet om mammas sykdom og død, min egen sykdom og tilbakefall og skammen jeg har følt og fremdeles kjenner på. Jeg har beskrevet vonde tanker, følelser og opplevelser, og jeg har skrevet litt om hvilke sammenheng seksualiteten har med sykdom. Jeg har skrevet min historie, slik at leserne kan bli kjent med meg, og på denne måten forhåpentligvis føle trygghet og tillit.

Jeg kan om få strakser kalle meg “sexologisk rådgiver”, og har derfor nå lyst å skrive om det gøye; nemlig sexologiske problemstillinger. Jeg har allerede fått mange henvendelser om forskjellige seksuelle utfordringer. Noen av disse vil jeg dele med alle etterhvert. Alt som blir delt er anonymisert!

Så ta gjerne kontakt, så svarer jeg så fort og godt jeg kan. Nå begynner moroa!

Krafttak mot kreft

Skjermbilde 2019-03-11 kl. 08.34.07.png

I dag overlever syv av ti nordmenn kreft, men bak statistikken skjuler det seg store forskjeller. Det er fremdeles flere kreftformer som svært få overlever. Lungekreft og bukspyttkjertelkreft er blant disse. To av ti overlever lungekreft og færre enn én av ti overlever bukspyttkjertelkreft.

Flere årsaker

Det er flere årsaker til at noen kreftformer har lav overlevelse. Disse kreftformene oppdages ofte for sent fordi de har diffuse symptomer og ikke en kul som kan kjennes ved en sjekk.

Kreften er dermed kommet langt når den først oppdages, og mange har spredning på diagnosetidspunktet. Noen kreftformer er også spesielt utfordrende å behandle, fordi svulsten ligger så vanskelig til at kirurgi ofte ikke er et alternativ.

Vi trenger mer forskning

Bare to av ti overlever lunge-, galleblære-, lever- og spiserørskreft og mindre enn én av ti overlever bukspyttkjertelkreft. Midlene som samles inn skal gå til kreftforskning for å bidra til at flere overlever, og til gode omsorgstilbud for pasienter og pårørende.

Det trengs mer forskning slik at flere skal overleve kreftformene som i dag har høy dødelighet, samt at de som rammes skal få gode tilbud og oppfølging.

Støtt Krafttak mot kreft

Å bli alvorlig kreftsyk forandrer alt – både for den som er syk og de som er rundt. Å få vite at man får leve videre, er den aller beste følelsen i livet. Den følelsen vil vi at flere skal få oppleve.

Støtt Krafttak mot kreft!

Kontonummer: 1503.07.66056
SMS: Send kodeord GAVE til 2277 (200 kr)
Vipps: Send ditt beløp til 2277

Eller går inn her.


Live intervju med Annie

Skjermbilde 2019-02-27 kl. 13.48.27.png

I dag ble jeg intervjuet LIVE, av min gode venninne og medstudent Annie. Annie driver selskapet Reduser Stress AS, hvor hun er en inspirator, motivator, optimist og energikilde for de av oss som trenger det. Hennes lidenskap er å kunne bidra for positive endringer hos mennesker. Dette gjør hun gjennom coaching av enkeltpersoner, holder kurs og arrangerer helseturer, eller rett og slett en time med latteryoga.

Annie er opptatt av livskvalitet og har ved flere anledninger pratet med meg om temaet. Hun har flere ganger uttrykt fascinasjon over hvor godt jeg, tilsynelatende, tar mine livskriser og hatt lyst å intervjue meg lenge. Tusen takk Annie, for muligheten.

Intervjuet kan du se her.