Hold deg frisk fra A til Å

Nytt år er for lengst i gang, men det er aldri for sent å sette seg nyttårsforsett.

Jeg har laget et morsomt innlegg om hva du kan gjøre for å holde deg frisk. Dette er vel egentlig ikke ment som en liste med nyttårsforsett, men jeg mener at mange av dem kan brukes som nettopp dette. Nyttårsforsett setter man ofte som mål for å forbedre helsen etter en lang desember måned, med mye julemat. Nyttår ses også på som et symbol på en ny start, hvor gamle vaner byttes ut med nye og sunnere vaner.

Sjekk ut innlegget og husk at; du trenger ikke være syk for å bli bedre.

Trykk på bilder for å lese hvordan du kan holde deg frisk fra A til Å

Trykk på bilder for å lese hvordan du kan holde deg frisk fra A til Å

Kunnskapsdag for Gynkreftforeningen

last ned.jpeg

I desember i fjor, ble jeg oppringt av en journalist i Gynkreftforeningen. Hun hadde hørt om meg via en av mine medstudenter, og ønsket i denne forbindelse å intervjue meg. Intervjuet finner du her.

Noen uker senere, ble jeg atter en gang oppringt av Gynkreftforeningen. Denne gangen lurte de på om jeg kunne tenke meg å holde et foredrag for dem under Kunnskapsdagen i Oslo. Så, i morgen drar jeg til Oslo for å snakke om sykdom og seksualitet. Kunnskapsdagen holdes i selveste Plaza, og programmet for dagen finner du her.

Jeg gleder meg og har brukt mye tid og energi på å sette sammen et godt foredrag. Kanskje ses vi der?

Mamma

Foto: Privat

Foto: Privat

I dag er det akkurat 5 år siden mamma døde. I denne anledning ønsker jeg å skrive litt om sykehistorien hennes.

Jeg fant nemlig en notatbok her om dagen. I den har mamma skrevet alle datoer for legetimene, og forklaringer på hva som var gjort i forbindelse med disse. Det gjorde sterkt inntrykk å lese gjennom notatboken, men jeg er glad for at jeg fant den.

BEGYNNELSEN

Det hele begynte i april 1999, da det ble funnet noe mistenkelig i venstre bryst. Mamma var bare 39 år da hun en måned senere fikk kreft-beskjeden for første gang. Hjemme hadde hun 3 små barn som hun nå fryktet at hun ville dø fra.

Jeg husker at vi feiret 40 årsdagen hennes dagen etter operasjonen, og mamma kom hjem på dags-permisjon fra sykehuset. Vi hadde i denne anledning blåst opp 40 ballonger, laget mat og bakt kake. Mamma var så imponert over oss, og vi hadde en fin feiring.

Det gjorde så godt å se henne denne dagen, da jeg synes det var skummelt at hun måtte være på sykehuset. Bare noen dager før operasjonen hadde hun kommet inn på rommet mitt, hvor jeg satt å gjorde leksene, og fortalt at hun var syk og måtte operere på sykehuset. Jeg var 10 år denne gangen og forsto ikke alvoret i situasjonen. Hun trygget meg derimot med at etter operasjonen ville alt bli bra, hun ville bli frisk og vi kunne fortsette der vi slapp. Jeg slo meg til ro med dette, og livet gikk sin vante gang.

I årene som gikk har mamma skrevet opp alle datoer for kreft-kontrollene. De var jevnlige og relativt fine. Mamma, som den hønemoren hun var, ønsket at vi skulle ha en trygg og god oppvekst skjermet fra det vonde. Noe hun også lykkes med. Jeg kan ikke huske at det var mye snakk om kreft og sykdom etter operasjonen. Men jeg husker at mamma sa vi måtte være litt forsiktig med henne, fordi hun var litt svakere i den venstre armen på grunn av arret. Vi kunne derfor ikke kile henne under armene, for eksempel.

Foto: Privat

Foto: Privat

METASTASER

Men så begynte det; smertene i ryggen! Lenge skrev hun om smertene hun følte, som var så vanskelige å plassere. Hun forsto ikke selv om de lå i brystet eller i ryggen. Og i over ett år noterte mamma diverse blodprøver som ble tatt og smertestillende hun fikk. Helt til hun selv måtte krype til korset og be om en scintigrafi av ryggen som til vår skrekk viste; skjelett-metastaser!

Operasjon, stråling og cellegift ble gitt, og behandlingene satte sine spor i mammas lille kropp. Denne gangen var vi eldre og fikk se det hun så gjerne ville skjule for oss. Sorg, frykt, sinne og sammenbrudd ble hverdagskost en periode. Det å ta omsorgsrollen for sin egen mor, er noe ingen barn skal oppleve!

TO TILFELLER

Og verre skulle det bli; samtidig som jeg ble syk, ble mamma verre! Sensommeren i 2012, skriver hun i notatboken sin; “Nytt tilbakefall av kreft. Kreft i hjernen”. Fra ryggen er det kort vei opp til hjernen, hvor det nå var spredning til, og hun ble sakte men sikkert borte fra oss, og notatboka videre er tom. Ingen medisiner fungerte lenger og det ble med å holde henne i live så lenge vi kunne.

Jeg var rasende! Hvordan kunne hun forlate meg nå når jeg trengte henne som mest? Det var min tur til å være syk nå, og jeg trengte mammaen min! Etterhvert ønsket jeg henne til og med død, slik at jeg kunne slippe å se dette menneske som ikke lenger var mammaen min. To alvorlig syke pasienter i en liten familie, var for mye. Og jeg fjernet meg fra dem, jeg kunne passe på meg selv! Mamma fikk derimot den hjelpen hun trengte den siste tiden, av resterende familiemedlemmer og det offentlige.

Det gikk et år fra spredningen siste gang, til mamma fikk fred. Hun sovnet stille inn rett over nyåret i 2014. I dag er det 5 år siden hun sovnet for siste gang, men det føles som om det var i går.

Foto: Privat

Foto: Privat

I dag sitter jeg å gråter når jeg leser i notatboken hennes. Jeg leser mellom linjene all sorg og frykt som hun må ha følt, mens hun måtte gjennomgå dette helvete for å overleve. Jeg sitter her å gråter, fordi jeg forstår henne så godt. Det måtte gå så langt som at jeg måtte gjennomgå det samme helvete som henne, før jeg i det hele tatt forsto den ensomheten og redselen kreften gav henne.

Mamma var syk i mer enn 15 år, før hun fikk fred. Og selv om savnet og smertene over tapet er stort, så unner jeg henne hvilen. Og jeg vet at det sinnet jeg følte når hun ble syk for siste gang, bare var sorg over det jeg visste ville skje.

Turen/ permisjonen

Foto: Privat

Foto: Privat

Etter mye om og men, besluttet jeg å oppfylle et av mine største ønsker; en skikkelig surfe-lang-tur! Jeg søkte og fikk innvilget en 6 måneders permisjon fra jobb, og heiv meg på første fly til Australia.

FØRSTE STOPP

Her fikk jeg bo hos min gode venninne “B” som kommer fra Gullkysten. Dagene var fylt med surf, kaffidrikking og eventyr. Å, men jeg elsker Australia!

Det føltes utrolig deilig å slippe unna den kalde og sure vinteren i Norge. Sommeren i Australia er i det varmeste laget, noe jeg erfarte den harde veien. En av dagene ble jeg akutt dårlig, jeg kastet opp og kunne knapt stå oppreist. Hjertet begynte så å flimre og kroppen verket. Jeg forklarte til “B” at det antagelig bare var gluten jeg hadde fått i meg, selv om jeg syntes det var rart at hjertet hadde en litt annen rytme enn vanlig. Flere ganger sa “B” at hun trodde det var dehydrering som var årsaken. Noe det også viste seg at var; etter at jeg fikk i meg en halv flaske sportsdrikk med ekstra elektrolytter var jeg like fin igjen. Vi lærer så lenge vi lever, tenker jeg.

Foto: Privat

Foto: Privat

INDONESIA

Fra Australia, gikk turen til Bali. Her hadde jeg meldt meg på en jente-surfecamp som en venninne fra Norge hadde startet. Campen heter In Surf Retreats, hvor vi fikk daglig surf coaching og filming. Jeg følte at surfingen min fikk en skikkelig boost, noe som styrket selvtilliten jevnt over.

Det ble også en treukers spontantur til Sumbawa for å surfe Leaky Peak, som er en verdenskjent surfespot i Indonesia. Dagene gikk i; tidlig opp, surfesjekk, frokost, surfesjekk, lunsj, surfesjekk, middag og leggetid. Og repeat!

Etter 2 måneder i Indonesia var jeg derimot glad for å reise videre. Jeg begynte å bli lei av trafikken, stappfulle lineups og nasi goreng. Det skulle bli godt med litt mer vestlig mat, tomme lineups og roligere stemning generelt.

IMG_0864.jpg

Fra Indonesia bar turen til Sør Afrika. Her skulle jeg egentlig bare være i 3 uker, men endte opp med å tilbringe 2 måneder her. Jeg elsker J-bay! Her gikk også dagene i; tidlig opp, surfesjekk, frokost, surfesjekk, lunsj, surfesjekk, middag og leggetid.

STADTLANDET

Jeg avsluttet permisjonen min med et lenger opphold i Hoddevik på Stadtlandet. Her har jeg tilbragt mye tid de siste årene, og det har blitt mitt andre hjem. Jeg elsker å være her og føler meg like local her som alle andre locals.

Foto: Naomi Dalsbø

Foto: Naomi Dalsbø

Og plutselig var min 6 måneders permisjon over, og jeg var tilbake i Stavanger og “påan” igjen på jobb.

Jeg er så glad for at jeg fikk dette fine halvåret med reise. Turen har gitt meg mye glede og mange gode minner å tenke tilbake på.